Brønnøysundregistrene har send ut sin statistikk over nyregistreringer av foretak i første halvår 2010.

Og nå er de tilbake til gamle synder igjen.

For registrene presenterer kun tallene fra Foretaksregisteret, der alle aksjeselskap har plikt til å registrere seg.

Men de tar ikke med alle de tusener av enkeltpersonforetak som ikke har plikt til å registrere seg i Foretaksregisteret. For de aller fleste enkeltpersonforetak er det nemlig tilstrekkelig å registrere seg i Enhetsregisteret. Det er gratis, og gir enheten et organisasjonsnummer. Dette kan gjelde rørleggere, tannleger, journalister, taktekkere, artister, fysioterapeuter og ei lang, lang rekke andre yrkesgrupper.

Som hovedregel er det nemlig slik at du som selvstendig næringsdrivende / enkeltpersonforetak ikke har plikt til å registrere deg i Foretaksregisteret så lenge du selger tjenester eller egenproduserte varer.

Derfor slår Brønnøysundregistrene fast at det er flest aksjeselskaper blant de nyregistrerte, nemlig 6928 stykker. Av enkeltpersonforetak er det registrert 3167, melder Brønnøysundregistrene.

Men da er altså kun ENK-ene i Foretaksregisteret tatt med.

Hvis vi tar med alle, også de som kun er registrert i Enhetsregisteret, blir tallet 15 728 nyregistrerte enkeltpersonforetak i første halvår 2010. (tall hentet fra en av aktørene som videreformidler statistikk fra Brønnøysundregistrene).

Det vil si at Brønnøysundregistrene glatt unnlater å nevne 12 561 nyregistrerte enkeltpersonforetak i første halvår 2010. De som kun har registrert seg i Enhetsregisteret.

Ei stund nevnte de i hvert fall på slutten av sine pressemeldinger at mange enkeltpersonforetak ikke er med i Foretaksregisteret, blant annet etter mas fra undertegnede.

Brønnøysundregistrene bør ta en grunnleggende vurdering av hvordan de presenterer utviklinga innenfor det norske næringslivet, spesielt etter som de sender sine pressemeldinger ut til hele landets presse, som stort sett sluker statistikkene uten kritisk blikk.

Du kan lese Brønnøysundregistrenes pressemelding her.

For en som camperer i ei hytte mellom bergnabber og furutrær på kysten av Nordmøre er det ikke lett å finne bredt nok bånd.

Aha, tenkte jeg, da jeg så at Ice.net tilbød mobilt bredbånd med basis i det gamle mobile 450-nettet. Nettet blir stadig bedre utbygd, sto det blant annet på selskapets nettsider.

Jeg sjekket på dekningskartet, og fant ut at herligheten lå innen rekkevidde fra hytta vår.

Valget falt på wlan-utgaven, slik at både hustru, unger og gjester kunne forsyne seg av bredbåndsfatet samtidig.

299 kroner i måneden kostet tilgangen til verdensveven, men jeg tenkte at jeg, som er helt avhengig av nettet for å følge opp foretakets virksomhet, måtte koste på meg dette.

På sine nettsider markedsførte Ice.net sin løsning som «Mobilt bredbånd med unik kombinasjon av hastighet og dekning» og «En fast månedskostnad gjør at du kan surfe med markedets beste kapasitet hver måned uten å bekymre deg for regningen.»

Dermed slo jeg til.

Jeg fant den optimale plasseringen for den insektaktige senderen/mottakeren, etter å ha saumfart byggets innvendige vegger.

Og den første tida var det stort sett helt greit. I perioder kunne jeg ha 5-6 nettsider oppe samtidig, uten at hastigheten førte til hoppende knær og ilinger i pannebrasken.

Joda, det var verdt pengene med tanke på mitt behov, tenkte jeg.

Helt til bredbåndet frøs til is og krympet til det smaleste båndet jeg har vært borti.
Fra en fart på 700-900 kb/sekund, krympet det i midten av mai til en fart på mellom 6 og 30 kb/sekund. Og det var før løvet spratt, så det kunne umulig være i veien.

Jeg sendte naturligvis en henvendelse til leverandøren for å få rede på hvordan i all verden det kunne ha skjedd en så formidabel endring i hastigheten.

Men noe svar fikk jeg ikke. Det er mulig spørsmålsbytene måtte stavre seg over nordmørske knauser og mosedotter.

I går kom jeg tilbake til hytta igjen, og håpet var levende: Var sirupsnettet for 14 dager siden bare et blaff? Ville kilobytene igjen suse veggimellom slik de hadde gjort i vinter? Ville jeg få valuta for de 299 månedlige kronene?

Men nei: Her ruslet fortsatt kilobytene i sakte fart, sånn cirka 30 stykker av dem ramlet inn i maskinen min hvert sekund. Og da går dataverdenen saaaakte fraaaaamoooooveeeer.

Som en slags skjebnens ironi: I dag kom svaret fra Ice: «Grunnen til at hastigheten varierer er at på visse tider er det flere som logger seg til basestasjonen»

Hvilken trøst.

NÃ¥r jeg sjekker Ices nettsider, finner jeg kanskje sammenhengen i dette utdraget fra ei pressemelding fra selskapet:
«– Ice Norge opplevde en solid og god utvikling mot slutten av 2009. I Q1 2010 opplevde vi særlig stor pågang og fikk mange nye kunder, sier daglig leder i Ice Norge, Eivind Helgaker.»

Gratulerer! Og når jeg forsvinner som kunde, blir det litt større fart på dem som er igjen.

Det er interessant å se hvor stort engasjement Facebook-gruppa «Selvstendige Arbeidere krever like rettigheter» og deltakelsen i 1. mai-toget i Oslo har skapt. Det er helt åpenbart at det er behov for å synliggjøre de selvstendig næringsdrivende (som det blir rundt 30.000 nye av hvert eneste år).

Men det blir i overkant med svartmaling og desinformasjon. Slik oppfatter i hvert fall jeg det.

På FB-gruppas sider står det at det det er 327.000 selvstendig næringsdrivende i Norge. Dette tallet er nesten identisk med antall aktive ENK ved utgangen av 2008, og er tall fra Statistisk sentralbyrås næringsstatistikk. 110.000 av disse hadde sin hovedinntekt fra næring utenom primærnæringene, 34.000 hadde hovedinntekta fra primærnæring, og hele 183.000 av dem hadde hovedinntekta si fra lønn/pensjon.

Det blir litt misvisende når det står at disse totalt har en næringsinntekt på i snitt 220.900 kroner. De 110.000 som hadde sin hovedinntekt fra næring utenom primærnæringene hadde nemlig ei næringsinntekt på i gjennomsnitt ca 475.000 kroner (altså skattbar inntekt etter at kostnadene er trukket fra). Det er da ikke så aller verst. De 183.000 ENK-ene som drev sin virksomhet på si, hadde ei næringsinntekt på ca 48.000 kroner. MEN: disse hadde altså hovedinntekta fra ordinært lønnsarbeid eller pensjon, og jeg antar at de fleste av dem ønsker å ha det slik.

Etter min mening er det også åpenbart at det er skjevheter og urettferdighet. Samtidig kan man spørre seg: Skal man i ett og alt sammenligne selvstendig næringsdrivende med ansatte? Etter min mening er det mer korrekt å sammenligne det å være selvstendig næringsdrivende med å drive næringsvirksomhet på andre måter, for eksempel som aksjeselskap.

Min erfaring, gjennom arbeidet med nettmagasinet Enkelt gjennom 5-6 år, er at det er blitt mer stuerent å starte egen selvstendig næringsvirksomhet enn det var på 70-, 80- og 90-tallet. Og da er ringen på mange måter sluttet, for det var slik alle drev næringsvirksomhet før industrialiseringa: som tømrere, bødkere, smeder, skomakere, kremmere osv. Og den voldsomme veksten innenfor tjenesteytende næringer tilsier at det blir enda flere som velger denne måten å livnære seg på.

De aller fleste som er selvstendig næringsdrivende driver med lav risiko: de selger den kompetansen de har, uten å være ansatt. Hvis du skal lykkes, er det derfor mye opp til deg selv: hvor flink du er til å selge, rett og slett.

Det er ikke tvil i min sjel om at alle som øker risikoen (ved f.eks. å ta opp større lån eller ved å ansette folk), bør vurdere andre selskapstyper, som begrenser det personlige ansvaret. Selv har jeg valgt å ikke ansette noen, heller ikke i aksjeselskapet mitt, blant annet fordi det fører så veldig mye med seg av ansvar og arbeid.

For de selvstendig næringsdrivende er det, etter min mening, viktig å peke på det som faktisk er skjevheter/diskriminering. Samtidig er min opplevelse at friheten ved å drive egen virksomhet (selv har jeg både enkeltpersonforetak og AS), er den store drivkraften. Det å kunne definere hverdagen sin selv, og ha en virksomhet der målet er å skaffe seg tilstrekkelig med inntekter til å leve av det.

Hvis det ikke går (og det gjelder alle typer næringsvirksomhet), viser det enten at det ikke er marked for det du ønsker å selge, eller at det å være selvstendig næringsdrivende rett og slett ikke passer for deg. Det er i denne sammenhengen enkeltpersonforetak (ENK) er et godt alternativ: Det går an å prøve uten å ta altfor stor risiko.

Noen greier det, og andre greier det ikke. Det er også mange AS og andre selskapeformer som må legge ned/går konkurs. Richard Branson, som nylig snakket på konferansen Gulltaggen for 25.000 kroner minuttet, måtte for eksempel selge deler av sin virksomhet for å berge flyselskapet Virgin Airlines.

Mange av de mest suksessfulle selskapene i dag har slitt i starten, og beinhard vilje og tro på ideen fra etablererne har løftet dem over kneika. Slikt er ikke for sarte sjeler.

Men å få storsamfunnet og den politiske ledelsen til å verdsette den store hopen av selvstendig næringsdrivende, er viktig. Da vil denne gruppa, som på mange måter er en usynlig grå mass i arbeidsmarkedet, løftes mer fram i lyset. Gjennom denne aksjonen (om vi kan kalle den det), er det gjort en viktig jobb i så måte.

Men å tro at de selvstendig næringsdrivende skal bli en slags statsansatte, det synes jeg minner om å tro på julenissen.